heihå:)
den 2 juni, var det nasjonalfest her, så det var ikke skole. jeg dro for å grille med Chiara (vertssøster) og noen av vennene hennes. I starten var det sol og fint vær, men plutselig slo regnet seg på. det pøset ned, og ettehvert begynte det å tordne å lyne. og lynet slo ned 50 meter unna der vi var, heldgivis var vi så smarte at vi valgte å dra til bilen. der måtte vi være en stund, for det regnet så mye at vi klarte ikke å se veien. jeg stortrivdes, jeg elsker ekstremregn så jeg satt i baksetet og smilte.
Dagen etter dro jeg til roma på den siste AFS-campen før vi drar hjem. og det er noe spessielt med oss afsstudenter. vi er alle sammen gode venner, og det føles som vi har kjent hverandre hele livet. det er rart hvor knyttet vi blir til hverandre når vi er i den samme situasjonen. pga dette er jeg glad jeg valgte afs. det er mange organisasjoner hvor studentene blir overlatt til seg selv. de som hjelper deg mest gjennom et år som dette er de andre studentene. de vet akkuratt hva du snakker om.
På fredagskvelden hadde vi en samling der vi lå på ryggen i en ring, det var tent telys rundt oss, og rolig musikk i bakgrunnen. En frivilig begynnte å fortelle om hvordan det kunne være å dra hjem, hvordan det kunne være å si hadet til venner, familie og Italia. og hvordan det kunne bli å møte venner å familie i norge. mange av oss begynte å gråte. etterpå skulle vi gå inn i ringen å fortelle noe om dette året, for eksempel hva det har betydd for oss, eller noe vi har opplevd. Og da begynte jeg å skrike jeg også. det fikk meg til å inse hvor mye det har betydd for meg dette afsåret 09-10. alle vennene jeg har fått, familien jeg har blitt glad i, hvor sterk jeg har blitt, hvor voksen jeg har blitt, og hvor mye jeg har lært og opplevd. Jeg er så stolt av meg selv. før jeg dro, trodde jeg at det var familien, og vennene jeg hadde rundt meg som gjorde meg sterk. jeg har nå fått sett at jeg kan klare alt selv. det er alltid godt å ha noen å dele ting med, men jeg kan klare meg selv også. jeg har lært et nytt språk, og jeg har klart ting på egenhånd som jeg ikke hadde klart i norge, uten denne opplevelsen. for eksempel i april, tok jeg toget alene til Roma, for så å bytte tog, neste toget gikk til flyplassen i roma, som er en mye større flyplass enn værnes, jeg fikk sjekket inn, og kommet meg til sardegna, der jeg ikke viste hvem som ventet meg, eller hvor de ventet meg. alt dette gjorde jeg uten å tenke på at det kunne være vanskelig i det hele tatt, det virket nesten normalt for meg.
De siste dagene har vært veldig rare. jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg har jo tross alt vært her i nesten et år, så det blir hardt å dra fra alt dette også. jeg tror det blir vanskeligere å dra hjem, enn det var å komme hit. dere der hjemme visste jeg at jeg fikk møte igjen etter 10 mnd. men her har jeg blitt kjent med mennesker fra hele verden, jeg har fått gode venner fra Venezuela, Colombia, Usa, Paraguay, Brasil, tyskland, Finnland osv. Alle snakker vi om at vi skal møtes etter dette året også, at vi skal holde kontakten, men jeg vet det blir vanskelig. vi kommer jo hjem til de gode å gamle vennene, og den gode gamle familien. med alle dere elskverdige der hjemme, har jeg det bra, jeg vet ikke om jeg trenger å reise til alle verdens hjørner for å møte venner, jeg har jo dere der hjemme. å jeg er veldig glade i dere.
vet ikke hva mere jeg skal skrive til dere, jeg har så sykt mange føølelser i kroppen nå, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det til dere. jeg tror ikke jeg har trodd på dette før jeg kom hit.

peace out:)